En fortelling om mestring av det tøffe

1. til 2. februar 2025 var førerpatruljen (patruljeførere, patrulje-assistenter, et par ledere og en pappa) på tur for å erfare hva det innebærer å sove ute på vinteren.  Hva ér vinterspeiding?  Hvordan er det å bære på eget utstyr på ski?  Hvordan er det å sette opp og sove i telt på vinterfjellet?
Det hele var ganske så tøft – og det startet ett år i forveien.

Dette startet vinteren i 2024

Vi må tilbake til februar 2024, da sitter nemlig førerpatruljen og en av lederne i Troppen på en speiderhytte i Vestmarka og diskuterer.  De snakker om ledelse og utfordringer og det hele er en del av et patruljeførerkurs de holder på å ta.
«Kan ikke vi bli med på Hiort’n» spør en av speiderne?
«Det kan dere selvfølgelig, men la oss først snakke litt om hva det innebærer» svarer lederen, og kort tid etterpå har de kartlagt at det blir vanskelig, delvis på grunn av alder, men kanskje aller mest på grunn av mangelen på erfaring.  Så da var det bare å legge det midlertidig på hylla, men det ble ikke glemt.

Forberedelser

I januar 2025 sitter førerpatruljen hjemme hos gruppeleder, sammen med lederne i Troppen, og planlegger terminlisten frem mot sommeren.
«I år er siste mulighet for meg å delta på Hiort’n – så det har jeg lyst til» uttrykker den eldste av speiderne.  De andre biter på og vi avtaler tid og sted for en vinterspeidingstur.
Lederne forbereder og planlegger.  Det legges ikke opp til en enkel tur i marka i nærområdet hjemme, der «alt går bra», men heller en tur i fjellet der man må være forberedt på å være sliten og klare veldig mye selv.  Vi må få kjenne på at det er tøft.  Vi må få kjenne på at det er vanskelig.  Vi må få kjenne på at det går bra.  Vi skal oppleve mestring!

Så kommer speidermøter der det undervises i bekledning & utstyr og hvordan å bygge leirplass på vinterstid.  Og det kommer informasjon og pakkelister.  Det oppfordres til å forberede seg og sjekke pakkelistene i god tid så man får lånt nødvendig utstyr.
Flere erfarer at det faktisk er litt uheldig å finne ut hva man mangler kvelden før, eller samme dag som avreise, eller mens man sitter i bilen – lenge etter avreise.  Men kanskje lærte vi noe også..

Endelig tur

Lørdag 1. februar våkner vi i en hytte på Tempelseter (Eggedal).  Her spiser vi en bedre frokost mens vi gjør de siste forberedelsene som å montere feller på skiene, fylle termoser og pakke sekker.

Klokken 12 ruller bilene inn på parkeringsplassen ved Tempelseter og ut stiger spente speidere og ledere.  Nå er det bare å spenne på seg skiene og begynne på de 6,15km det er å gå opp de 546 høydemeterne som skal klatres.
Sekkene er tunge.  Bakkene er lange.  Motivasjon og humøret varierer like mye hos barn som hos voksne.  Det blir raskt tydelig; dette blir en lang og tøff tur.
Men alle skravler og det er god stemning.  Det gjøres et stopp for å plastre føtter før den første kilometeren er gått, men det er perfekt; ikke noe gnagsår – enda.

Vi er omtrent halvveis da vi gjør en stopp og spiser lunsj.  Det lages en felles sittegrop med plass til alle og vi blir sittende og nyte sola og utsikten og ikke minst det faktum at det er vindstille.
Noe utstyr omfordeles for å lette på noen sekker før vi går videre – det er fortsatt god stemning.

Fremme – bedre sent enn aldri

Mens vi er på vei opp så går sola ned.  Det er pent å se på, men samtidig forteller det oss at det kommer til å bli mørkt ganske snart.  Mellom klokka 17 og 18 kommer vi frem til målet: DNT-hyttene på Høgevarde.  Joda, vi skal sove ute.  Men med det ambisiøse opplegget vi har lagt opp til så har vi en plan-B som alle kjenner til: Vi har bestilt rom på Gamle Høgevarde, så dersom det skulle bli for kaldt eller for tøft så kan vi gå inn.

Når vi kommer frem så går alle speiderne inn i varmen på DNT-hytta og skifter til tørre klær.  Vel vitende om hva som venter ute; mørke og kulde, så tar skiftingen kanskje litt lengre tid enn den bør.  Men til slutt kommer speiderne ut en etter en og de begynner å jobbe.  Noen fyrer opp primuser for å smelte snø og fylle termoser mens andre begynner å sette opp telt.
Her opplever flere å kjenne på at man har en knekk.  Alle er slitne etter å ha gått i lange oppoverbakker med tunge sekker.  Flere er sliten etter å ha drukket litt for lite.  Flere føler seg tomme for energi for det er en stund siden man har spis.  Det er tungt å sette opp telt.  Det er et ork å skulle rigge seg til i et telt med alt utstyr og så legge seg.  Så vi opplever alt fra latter og spøk til tårer og det å bli motløs.
Men sammen er vi sterke:  Det hjelpes, det trøstes, det oppmuntres og det koses.
Og etter en stund er termoser fylt, teltene satt opp og vi har begynt å flytte inn i teltene, rigge til soveposer og få i oss et varmt måltid.

Stemningen har snudd

Etter at teltene er oppe så tar det ikke så lang tid før vi hører stemningen tar seg opp igjen og det kommer latter og sang fra alle teltene.  Før vi legger oss har vi noen siste samtaler for oppfølging av og med speiderne våre.  Nå er de mette, de er varme og de tar vare på hverandre.  De voksne også.

1: «Når du legger deg nå bør du ta av deg dunjakka.»
2: «Begge to?»
1: «Ja, begge to.»
2: «Men jeg er redd for å fryse..»
1: «Ja, begge to.»
Denne samtalen fant sted – blant lederne, for ikke alle hadde sovet ute en vinternatt før.

Morgenen etter trakk vi inn på Gamle Høgevarde etter hvert som vi våknet.  Her var det varmt og vi spiste frokost, spilte kort og feiret en 14-årsdag med bursdagssang, kake og gaver.

Erfaringer

Vi visste at vi ikke gjorde det lett for oss selv, men det var heller ikke målet.  Vi visste at det ville bli tøft – i hvertfall vi som har gjort dette før (de andre hadde jo bare fått en slags beskrivelse).  Vi visste ikke at det kom til å bli SÅ bra, og vi var forberedt på det værste.  Men det værste kom aldri.  «Vanskelig» er ikke umulig eller farlig.  Vi mestret!  Vi mestret forberedelser.  Vi mestret turen.  Vi mestret samarbeidet der vi hjalp hverandre da det var tøft.  Vi mestret utfordringene som dukket opp underveis (som at en speider hadde glemt liggeunderlag og at gruppeleder hadde glemt skiskoene sine hjemme).
Nå har vi fått masse erfaringer!  Nå trenger vi bare å få satt ting i sammenheng så vi kan bruke erfaringene til å lære av dem.

Det neste som skjer nå er at vi kan bruke disse erfaringene videre sammen med resten av troppen.  Nå har vi kjent på det som er vanskelig – og at vi likevel får det til.  Da blir det lettere å møte de yngre og mindre erfarne speiderne når de blir med på tur og når de synes det er tøft og vanskelig.

La oss håpe at dette ikke var siste vintertur, men heller én av mange.

Stolt og takknemlig

Som gruppeleder er jeg stolt over det vi har klart å få til, men aller mest er jeg stolt over alle de som mestret det vanskelige og det ukjente!!  Vi hadde speidere og speiderleder som syntes dette var tøft og som nok ønsket at de kunne gi seg underveis, men likevel fullførte de (på tross av en velkjent og veldig lett tilgjengelig plan-B).  Og de fullførte med smil.  De fullførte med latter.
Jeg er utrolig stolt og takknemlig for at jeg har fått være med på å oppleve dette og jeg håper at både barn og voksne sitter igjen med gode minner – og at de vil ut på tur igjen.

Takk for turen!!

– Axel